Narcissismens triumf

Det kostar 10 000 kronor att stödja en syrisk familj i ett flyktingläger i ett år. Vad kostar en sådan familj när den bosatt sig i en nordisk välfärdsstat? Pengar som hade kunnat räcka till många fler. Från Hodja:

Terje Tvedt, professor ved Universitetet i Bergen og ved Universitetet i Oslo skriver i Morgenbladet om de norske flygtningeorganisationers forslag om, at Norge skal tage imod 10.000 syriske flygtninge.

Her er professorens konklusion, læs selv resten:

Dersom en sentral humanitær aktør som Norge bestemmer seg for å følge denne linjen, vil det bli lagt merke til. Den vil ikke vitne om en solidarisk nasjon, som noen later til å tro, men om et land som våren 2015 ble overmannet av noen organisasjonslederes vellykkede prosjekt for å iscenesette seg selv som voktere og iverksettere av landets moral ved å organisere en kostbar statsfinansiert dugnad i Norge. Det vil være et betydningsfullt eksempel på hvordan en liten gruppe kunne ta monopol på den «gode handling» i Norge, ved å erobre konseptuelt en global humanitær katastrofe og underordne den sitt eget prosjekt.

Men dersom Stortinget virkelig vil gjøre noe for Syria og flyktningekatastrofen, og som også kan bidra til å skape grunnlag for mer varige løsninger, kunne de ha sagt: Isteden for å bruke milliarder på 10 000 flyktninger vil Norge betale for driften av alle UNHCRs leire internt i Syria i to år. Eller for alt arbeidet i Jordan i to år. Eller i Libanon (alt ville ha kostet mindre enn selv de mest beskjedne overslagene over hva 10 000 flyktninger til Norge vil koste).

Stortingspartiene kunne så i tillegg invitert til en nasjonal dugnad/ innsamling til Syria hvor alle pengene gikk direkte til FN og driften av leire inne i Syria. For som FN sier i sin siste appell fra forrige uke: De trenger hver krone, det koster 100 kroner å støtte to mennesker i en uke og 10 000 kroner å støtte en syrisk familie i ett år. I kjølvannet av disse initiativene, som ville vekket oppsikt over hele verden, kunne Stortinget bedt regjeringen arbeide systematisk for en konferanse for de stridende partene i Syria. Kanskje initiativet ikke ville lykkes, men det ville kunne rettet opp Norges renommé i regionen etter bombingen av Libya – og vært et initiativ som kanskje kunne gitt et glimt av håp i en situasjon som virker fullstendig fastlåst.